Optimistisk
løftar han blyanten, set den på papiret. “Eg ryddar,” skriv han. Kjem ikkje
lenger, for han veit ikkje kva for ord som skal kome etterpå. Hovudet er tomt.
I alle fall nesten. Renate. Det er plass til henne. Renate, Renate. At han
måtte komme på henne no, då. Han sukkar, og lener seg tilbake på stolen.
Tenkjer på det Renate sa på skulen i dag, det om å finne på noko ein dag. Kva
meinte ho med det? Var det til han? Det er ikkje så lett å vite, for dei var så
mange som stod der. Men ho såg då på han? I alle fall håpar han det.
Renate.
På skulen. Kven kan skrive stil, når ho dyttar ut alle tankane? Hovudet er
liksom så tomt. Plutseleg lener hans eg fram, og fullfører setninga han starta:
“Eg ryddar plass i hovudet mitt.” Det må vere ein god start på teksten, trass i
at setninga her heilt sann. Hovudet er faktisk rydda. Det blanke arket skrik
mot han, og ein einaste setning er ikkje noko å rope hurra for.
Det
merkelege er at dei har gått i same klasse i snart åtte år, og før det tre år i
same barnehagen. I året før det igjen, pleidde dei visstnok å leike saman på
leikeplassen også. Så han burde jo kjenne henne. Burde vite kven ho er. Likevel,
kvar gong han ser henne no, er det som han ser på ein ukjent. Det er så mange
ting han ikkje veit om henne, og det er først no i vår han har innsett det. Det
er så mange spørsmål han gjerne vil ha svar på.
“Ryddar
vekk alt rotet,” skriv han med store bokstavar. Store bokstavar tek meir plass,
stilen ser med eitt litt lenger ut. Ryddar vekk rotet. Korleis skal han få det
til? Det er umogeleg å samle tankane, og denne stilen er den vanskelegaste han
nokon sinne har jobba med. Den er i alle fall vanskeleg no, for kven i alle
dagar var det ho spurte om å finne på noko. Ein dag. Kven kan skrive, når ho
står her og liksom pustar han i nakken?
Han
reiser seg opp og går bort til vindauget. Ser ut på hagen, vegen og skogen
bortanfor. Fjella som reiser seg majestetiske mot den blå kveldshimmelen. Alt
er så vakkert og stille. Idyllisk. Samtidig kjenner han kløen under foten, det
rastlause blodet som pumpar rundt i kroppen. Stilen skal leverast i morgon, og
alt han har er to linjer. Det burde vore ulovleg å ha stilinnlevering så seint
på året, med så fint vér og god luft til å vere ute i. Kor mykje heller skulle
han ikkje teke ein joggetur i skogen!
Han
snur seg, ser på møblane i rommet. Lenestolen som er full av blad, CD-plater og
bøker. Pulten, senga, klesskapet. Viss alt dette hadde vore borte, hadde det
ikkje vore noko rot att. Det måtte vere den ultimate ryddinga, berre hive alt
ut vindauget og stå midt i det tomme rommet. Berre golv, tak og veggar tilbake.
Heilt ryddig. Han skundar seg bort til arket og skriv det ned. “Ryddar vekk
alle møblane.” Slik, då er det skrive. Då er det på ein måte gjort, i den
parallelle verda der teksten hans føregår. Det han skriv, skjer jo. Berre ikkje
her i det verkelege rommet.
I
den andre verda, i stilverda hans, er det veldig ryddig. Der finst ikkje eit
einaste rotete rom. Der finst ikkje hus ein gong, eller vegar, bilar, fly og
mobiltelefonar. Alt er vekke. “Ryddar vekk alt,” skriv han. Slik, no er alt
vekke. Ja, ikkje trea og elva og enga, så klart. Naturen er der endå. Og
Renate, han kan ikkje rydde vekk henne. Kan ikkje, vil ikkje. Berre han og
Renate. Tenk det. I den parallelle verda er det slik. Han har bestemt det, her
og no. “Her er berre plass til deg,” og deg, det er Renate.
Tida
går. Klokka på veggen over pulten viser ti på tolv. Det er seint, og ganske
mørkt ute. Så mange timar han har sitte her og skrive, og så lite han har fått
ned på papiret! Det er ikkje noko kjekt dette. Han kjenner fortvilinga sige
innover seg, føler behov for å kvile hovudet. Legg det ned på pulten, ser på
orda sine som dansar rundt rett framfor auga. Det gir inga meining. Rydde,
rote, ransel, rime. Renate.
Rime?
Som i dikt, kanskje, eller limerick. Han set seg opp, stirrar på arket sitt.
Det har jo blitt eit dikt, eller i det minste eit lite vers.
Eg ryddar plass i hovudet mitt
Ryddar vekk alt rotet
Ryddar vekk alle møblane
Ryddar vekk alt
Her er berre plass til deg
Ja,
slik må det vere, det må halde, tenkjer han. Læraren kan ikkje forvente ein
fyldigare tekst, no, slik situasjonen er. Han vil sikkert forstå.
(Tekst: Ole Jørgen. Illustrasjon: Elev i 8A)
(Tekst: Ole Jørgen. Illustrasjon: Elev i 8A)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar